Jeg elsker oppløpet til jul!
Desember, med alle lysene. Musikken i butikkene.
Det er noe magisk med denne måneden. En slags kollektiv stemning av: «vi gjør dette sammen».
Men… selve jula? Den synes jeg kan være litt vanskelig.
Og jeg tror det handler om forventninger.
Forventninger til hvordan det skal føles.
Hvordan man bør ha det.
Hvordan man må være.
Samhold man kanskje ikke har.
Julen blir lett et forstørrelsesglass – det forsterker alt man kanskje savner.
Julebordene man ikke ble invitert til.
Vennetradisjonene som bare… forsvant.
Og hvis man nærmer seg 40 og ikke har "sin egen familie", er det lett å merke hvordan alt rundt handler om nettopp det: barn, tradisjoner, kjernefamilier.
Så står man der. Midt i lysene. Og kjenner seg… litt lost.
Du er ikke alene.
Jeg tror mange føler litt ekstra på ting i desember.
Det er kanskje derfor flere enn man tror sliter i denne tiden.
(Og nordmenn? Vi kunne vunnet VM i "alt er bra".)
Jeg har startet min egen tradisjon:
På julaften starter jeg dagen med favorittpålegg og ferskpresset juice. Jeg har valgt meg en film jeg har gledet meg til å se, og jeg tenner så mange stearinlys jeg bare kan.
Mobilen skrur jeg på flymodus.
Og selvfølgelig – jeg sitter i pysj :)
Det har blitt min måte å lande.
Min måte å feire.
Min måte å si: dette er også jul.
Så – ikke la perfeksjonismen, gamle forventninger eller andres tradisjoner kvele det julen egentlig handler om for deg.
Hvordan vil DU feire din jul?
Hva trenger DU?
Hvilke dager vil DU ha?
Og det kan være en ide å ufarliggjør denne tiden. Det øver jeg meg på.
For realiteten er at det bare er vanlige dager kledd opp i lys på steroider og alt for mange tørre kaker ;)
🍋Sov godt,
Anniken